Live Photo #27
PLEASE KILL ME
A Live Photo installation
Performance / opening reception Friday August 22, 7 - 9pm
We are pleased to announce and exhibition of new works by Crispin Gurholt.
The feeling of sitting in art’s cloister is steadily growing, of having no contact with the outside world in order to cultivate one’s private faith. What will happen if I exit the gate of this cloister? Can I manage on my own, or are the consequences and the confrontation too powerful and final?
In a world where economic growth is the strongest driving force, a gap is steadily growing between correct information and right action. This is evident on both a collective and individual level, for both society in general and for art. The economic crisis is an expression of the processes that lead towards a global ecological catastrophe. Art’s general powerlessness vis-à-vis the hegemonic values in society is yet another expression for the Western individual’s political experience: Insight cannot be exchanged for anything other than the ‘chips’ that keep the game going.
If knowledge in the form of facts and analyses cannot solve the problem, one could perhaps look into the possibility of using the actual feeling that arises from the predicament.
The feeling is this: We find ourselves not in a crisis resulting in radical restructuring, but are caught in a loop of repetition and denial, where genuine change appears impossible. In no way whatsoever does art stand outside this static situation. It stands in the midst of it and has no power to act as a genuine opposing force. The constant striving for ‘the new’ cannot expel the feeling that things are at a stand-still; the admonishment to establish micro-utopias in the increasingly sleek art institutions proves merely to repeat the imperative that each and every person should tend his or her own garden – or network; the mantra to summon ‘critical discourse’ does not hinder one’s thoughts from first and foremost revolving complacently around oneself. We know we are sitting in the same boat, and since we all know it is sinking, we try to sit as still as possible, so that at the very least it sinks slower.
Even if we want the change the situation requires, we all stand in the way for ourselves. Please kill me.
Galleri K har gleden av å presentere Crispin Gurholts nyeste utstilling.
I utstillingen Please Kill Me gir Crispin Gurholt et blottstilt og personlig uttrykk for sin egen betraktning rundt tiden vi lever i. Han peker her på vår tids største utfordring: Markedet og kapitalens dominans i verden. Når økonomisk vekst er den sterkeste og nærmest eneste drivkraften, oppleves stadig økende økonomiske, sosiale, kulturelle og ikke minst enorme miljømessige utfordringer. Det er ikke lenger mennesket, ideologiske eller religiøse idealer som styrer, men materiell vekst. Kunsten står ikke utenfor dette men midt i det, drevet av de samme kapitalistiske mekanismene: Immateriell verdi uten øvre økonomisk grense basert på begjær og etterspørsel i øyeblikket.
Dette er kunstnerens oppgjør med seg selv, kunstscenen og en verden gått av hengslene spinnende rundt seg selv, fanget i en evig loop av gjentakelser. Det som tidligere ble omtalt som en krise er heller en konstant tilstand, et mønster det oppleves som umulig å bryte ut av. Utstillingen peker mot stillstand og tomhet.
Please Kill Me er iscenesatt som et tableau vivant der de ulike modellene har fått tildelt de samme rollene som de spiller i den såkalte virkeligheten: I gallerirommet er kunstneren, kuratoren, kritikeren og galleristen frosset i en posisjon hvor de konfronteres med en påstand om kunstens død.
Som i Gurholts tidligere arbeider intensiverer han i installasjonen det hverdagslige og realistiske til en hypervirkelighet for å løfte frem komplekse spørsmål knyttet til menneskets rolle, identitet og betydning i forhold til samfunn og maktstrukturer.
